Det var en gang tre blomster. Menneskene hadde gitt dem mange navn, og noen sa de var vokst opp under Frelserens kors. Siden hadde de spredt seg til alle land.
Da hendte det at en stor vinter kom over verden. Is og sne dekket all jord. -Hvor er det blitt av blomstene? spurte menneskene. De fleste trodde for visst de var frosset ihjel.
Vinteren varte ved, den ene dagen gikk som den andre.
-Skal det da aldri bli vår igjen? sukket folk. Men ingen så tegn til det det – frost og kulde uke etter uke. Og da de første spirene viste seg på en bar flekk, spådde kloke hoder: De kommer aldri til å klare seg! Nesten så det ut til at de kloke skulle få rett. For det kom mer frost og sne.
Menneskene ventet og lengtet. Det gikk så smått at ingen riktig merket forandringen, hvordan det begynte å tine under sneen, og de bare flekkene ble større og større. Men en vakker dag var det ikke vinter mer.
-Nå er det vår, ropte barna. Bekkene gikk fulle av vann, linerlene vippet med stjerten og barna hoppet paradis. Og til slutt sto selve sommeren for døren. Da var menneskene ute på vei og sti. Pinse var det, og et velsignet vær. Blomstene lo mot solen – grønne, blå og røde. -Hva heter de mon tro? spurte menneskene.
-Vi heter tro, håp og kjærlighet, hvisket blomstene!
(Dan Lindholm)
Elins verden 