Min kjære

Min Kjære!

 

Dette er en side hvor jeg viser hvor glad jeg er i deg!

  

Kjære deg:

 

      Når sommerdagen ligg utover landet, og du og æ har funne oss ei strand.

      Og fire kalde pils ligg neri vannet og vi e brun og fin og hand i hand.

      Når vi har prata om ei bok vi lika, og alt e bra og ikke te å tru:

      Ingen e så god som du da, ingen e så god som du!

 

      Når høsten finns og hverdagslivet venta, og fuglan tar te vett og flyg mot sør,

      og vi får slit med regninga og renta og meninga forsvinn i det vi gjør.

      Når vi må over mang en liten avgrunn, og ofte på ei falleferdig bru:

      Ingen e så god som du da, ingen e så god som du!

 

      Men av og te når tegnan bi førr tydlig, og dem som sett med makta gjør mæ skremt.

      Når de fine ordan dæmmes bi motbydelig, og tankan bak e jævlig dårlig gjemt.

      Da har æ ei som vet at folk vil våkne, og at vinden ifra høyre snart vil snu:

      Ingen e så god som du da, ingen e så god som du!

 

      Og når æ kryp te køys og frys på beina og du har lagt dæ før mæ og e varm.  

         Da vet du æ e liten og aleina og låne mæ litt dyne og ei arm.

      Og dagen den e viktig og den krev oss, men natta den e din og min og nu:

      Ingen e så god som du da, ingen e så god som du!

(Halvdan Sivertsen)

  

 

 

 

Sånn har vi det nå:

 

Han e lang vinteren, men ikkje evig!

Førr nu veinte vi på vår her i byen;

gatan bli bar og det spire og gror i landet,

og det gjør oss takknemelig før det som vi har

og vi trur på oss sjøl litegranne!

Det hende vi tel og med føle oss fri,

vi veit vi e hjemme og her skal vi bli!

Sammen e vi sterke og kan ta ka som helst når det kommer!

Vi har sola og snart e det sommer!!

(Fritt etter Halvdan Sivertsen)

  

 

   

Kjære deg, husk:

I mitt hjertes hus 
leter du forgjeves etter ditt navn
på dørene til de store stuer.

Du blir bedrøvet
og søker de små rom
med slitte møbler.

Etterpå
kommer du gråtende til meg
og vil si farvel. 

Har du da glemt
min jordskjelvsikre kjeller
hvor jeg med omhu gjemmer
mine juveler?

(Bjørn Nilsen)

 

  

 

   

Denne gir jeg deg:

 

I haven vandrer en prestemann.

Han tenker alvorlig på Gud.

Da lister lett over gangens sand

en søt liten sommerens brud.

 

Og presten slår øynene opp og ser

at piken er såre skjønn.

«Barn», si’r presten, «se presten ber,

og du forstyrrer hans bønn.»

 

«Jeg var på vei til min elskede, jeg,»

si’r piken med senkte blikke.

«Jeg tenkte på ham og så deg ikke.

Og da er det underlig rart av deg

som tenkte på Gud, –

 

at du så meg.«

(Herman Wildenvey)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: