Posts Tagged ‘elg’

Elgtrening

februar 26, 2009

Malta ligger helt utslått ved føttene mine. Hun har hatt et par fine og slitsomme dager. Fått brukt både kropp og topplokk godt. Så nå er hun fornøyd og jeg har kjempegod samvittighet 🙂

I går var vi på trening og fikk full uttelling. Var miljøtrening til gangs. Etterpå fikk hun springe løs sammen med fire andre hunder i snøen. Den ene var en liten og kjapp en, som også synes noe av det beste her i verden er å springe fort og mye! Så det var midt i blinken for Malta 🙂

Treninga går litt trått om dagene, men så er det to mnd siden siste løpetid, suuuuk. Tror jeg skal ha gutt neste gang, eller kanskje ikke… Var sammen med E. i dag på Brundalen. Gikk tur og trente litt. Skulle ta noe enkelt før jeg putta Malta i bilen, noe som garantert ville være en høydare. Jo,jo. Satte ned Malta og skulle ta en innkalling. Kom brøler jeg, og så sitter Malta der og har blitt helt døv. På dobbeltkomando kom hun tasslende. Tullepia mi. Prøvde en gang til for å sjekke ståa, og just det samme skjedde. Så, da var det bare å pelle sund øvelsen og starte på nytt. Men, men, er jo bare en peiode dette, så blir alt som før igjen. Bare så irriterende. For ingen er vel så kjapp og flink som Malta er til vanlig!

Etter trening, kaffe og røyk slapp vi løs hundene på en liten tissetur. Her er det ferske elgspor sier E. midt på plena. Neida, sier jeg, det er så mørkt at du ser syner du! Men så sporer lille M. og spisser seg til. Svupp, alle hundene i bånd. For det var jo klin mørkt og vi hørte det tusslet i skogen. Stillte oss til midt på parkeringa for å se om vi kunne se noe, og da kom elgene gående inn i lyset. Helt rolig gikk de nå der og kikket på oss. Ikke redde enda vi snakket og pekte, og det kjørte biler på parkeringa. Håper snøen klapper sammen snart i marka og elgen forsvinner opp. For det er ikke noe gøy når de kommer helt ned til husene og ikke skyr folk eller hunder!

Modig…..

januar 31, 2009

I dag fikk jeg en fiks ide (enda en): Tenkte jeg skulle øve meg i å være modig:) Siden jeg skulle være hjemme alene i kveld og alt som kunne gå galt, hadde gått galt hele dagen, samtidlig som pågangsmotet var vell bevart, skulle jeg virkelig slå til. 

Så etter mørkets frembrudd stappet jeg hunder, kaffekanne og hodelykt i bilen og kjørte opp i marka. Var jo en kjempeidè jo! Ingen som går tur i stive kuldegrader, i bekkmørke på en lørdagskveld. Så det var frislipp av hunder med god samvittighet!

Det var riktig fint innover. Rimfrost på trærne, hundene løp som de ville og alt åndet av stillhet. Føret var helt knall, så det gikk fort innover. Etter en times tid kom jeg til å tenke på at jeg jo var mørkredd, ikke bare litt, men veeeeldig – det hadde jeg helt glemt av.

Kom masse rare tanker da: helt alene langt inni skogen med masse minusgrader. Enn om noe skjedde? Med meg eller en av hundene? Mobilen var hjemme. Helt alene ute blant masse ville dyr. Enn om hodelykta fant på å slokke? Visste knapt hvor jeg var, og i stupmørket ville det jo blitt riktig morro. Hadde jo hundene, så de ville nok funnet veien hjem, men det hadde blitt vanskelig å gå i ura uten lys ja. Så vi snudde vi, ganske fort også.

Fant ut at jeg ikke var så modig som jeg trodde jeg skulle øve meg på å bli. Trasket og gikk, kunne jo ikke begynne å springe, hadde jo ikke klart å springe fort nok. Gikk nå der og sa til meg selv at dette var jo sååå koselig, for hundene fikk seg en deilig tur uten bånd. Og det liker de jo. Ikkeno farlig i det hele tatt liksom. Hundene holdt seg stor sett innenfor lyskjegla, så jeg var ikke ensom nei. Noen ganger forann og noen ganger bak meg.

Så fryser plutselig Malta og buster seg til dobbel størrelse før hun starter med å kjefte som bare en schäfer kan. Det gjallet i dalen og skranglet i de stakkars ørene mine. Trodde hjertet skulle stoppe. Da var gode råd dyre da! Prøvde å bare gå for å sjekke om det var Malta som så spøkelser, men da knaket det i lia og Malta ble enda villere. F..n og, vi hadde gått oss på elg.

Ikke kunne jeg se hvor de var, og ikke kunne jeg springe og jage opp hundene, i tilfelle Malta kom dem for nære. Så jeg kallte inn hundene og fant frem siste rest av svunnen modighet. Satte meg ned og tok frem kaffekoppen, mens det tasslet i mørket. Trodde min siste time var kommet og tårene spratt.  Men kunne ikke gjøre annet. Ikke kunne jeg skremme hundene med å bli hysterisk, for de er heldigvis ikke redd for mørket i det hele tatt, og sånn skal det forbli!  Prøvde si til meg selv, fliiiink hundetrener, fliiiiiink hundetrener som er roooolig og avballansert, uten at det trøstet noe særlig.

Etter noe som virket lenger enn langt, roet alt seg. Ble helt stille igjen og hundene tagg snop som den mest selvfølgelige ting i verden.  Da var det ei som gikk med kjeeeempelange skritt, så rolig som mulig, tilbake til bilen. Stappet inn hundene og låste alle dørene uten å ta av ryggsekken, og sa til meg selv at detta var jo riktig dumt jo!

Konklusjonen må nesten bli: Lars Monsens eventyr er oppskrytt, i alle fall uten Lars Monsen!!