Da er det slutt på nyttårsfreden her og hverdagen er i full gang igjen. Kanskje like greit det? Verden går fremover liksom…?
Heldigvis er løpetiden til Malta over her, og Figaro er seg selv igjen. Nå spiser han godt og klarer være seg selv. Ganske kjedelig, i alle fall for meg, når han bare tenker på en ting! Koseklumpen til moren sin som er full av humor og kjærlighet, blir forvandlet til en testosteronbombe av uante dimensjoner. Det er kjedelig det, ikke plass til meg i hans verden da; jeg blir degradert fra å være verdens navle til å være en hemsko…
Men løpetida her i huset går over all forventning. Ikke noe pes og fighter som ikke går å takkle på en helt kurant måte. Priser meg lykkelig over det, vet mange sliter noe helt forferdelig!
I et anfall av overmot (enda et) meldte jeg Malta på LP1. Angret meg like fort. Men, skitt au. Vi kommer i alle fall i gang – og det er det viktigste. Tar dette som trening, så får poengene komme etter hvert! Hehe: JEG TØR!!
I morgen skal Malta røntges for AA/HD. Det blir spennende, eller kanskje det ikke blir så spennende likevel… Men blir uansett godt å få vite! Er det noe som ikke ser helt riktig bra ut, kan en i alle fall legge til rette og ta forhåndsregler. Er det ingen ting som må fares varsomt med, kan en bare kjøre på med god samvittighet. Slippe å krympe seg langt inn i sjela hver gang vi trener over hinder osv.
Så, i morgen, håper pinglemora å gå fra vetten: blakk, men lykkelig – i steden for blakk og lei seg….