Røntgen

Ja i går fikk vi endelig røntget Malta for AA/HD. Tror jeg hadde fundert litt fo mye på dette, for i natt sov jeg nesten ikke i det hele tatt. Hver gang jeg duppet av hadde jeg mareritt om at noen røntget hånda mi…

Men resultatet skal en være fornøyd med; nå kan vi leve lykkelig i landet i (forhåpentligvis) mange, mange år:)

Fytti katta, så tung Malta ble da hun var neddopet. Ble mer som en uhåndterlig geleklump. Noe tungt som bare seig sin egen vei når hun skulle flyttes på. Jeg pleier da å løfte litt på henne, men nå fikk jeg kjenne hvordan 30 kilo egentlig kjennes ut. Hadde aldri klart det alene, så det var bra jeg hadde hjelp.

Albuebildene kom i boks på første forsøk. Var værre med hoftene, der ble det tatt 8 stk før resultatet ble bra nok for innsending. Dyrlegen og jeg var visst ikke helt samkjørt på hvordan Malta måtte vris for å ligge beint. Så på siste bilde vridde jeg til skikkelig og da kom det i boks. Var passe lei da, for hadde jo sett det jeg skulle på første bildet! I tillegg var det kaaaaldt på dyrlegehuset, var jo fredag må vite. Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og se hva NKK velger å føre i stamboken.

Malta var på beina ganske fort, så hun fikk ikke noen «stå opp» sprøyte. Men hun var trøtt og full som f..n. Sov frem til barnetv før hun kviknet til og ble seg selv. Men så var hun godt innpakket og det var ro i huset. Figaro var kjempebekymret over tilstanden til søsteren sin. Han gikk rundt henne og kikket og undersøkte. Skrapte forsiktig og vasket som best han kunne. La seg helt inntil henne og passet på. Så da hun endelig sto opp og gikk ut på plena for å lufte seg, ja -da var han helt i hundre: beina var nesten ikke i bakken og han bjeffet i yr glede:)

Godt innpakket!

Hverdag

Da er det slutt på nyttårsfreden her og hverdagen er i full gang igjen. Kanskje like greit det? Verden går fremover liksom…?

Heldigvis er løpetiden til Malta over her, og Figaro er seg selv igjen. Nå spiser han godt og klarer være seg selv. Ganske kjedelig, i alle fall for meg, når han bare tenker på en ting! Koseklumpen til moren sin som er full av humor og kjærlighet, blir forvandlet til en testosteronbombe av uante dimensjoner. Det er kjedelig det, ikke plass til meg i hans verden da;  jeg blir degradert fra å være verdens navle til å være en hemsko…

Men løpetida her i huset går over all forventning. Ikke noe pes og fighter som ikke går å takkle på en helt kurant måte. Priser meg lykkelig over det, vet mange sliter noe helt forferdelig!

I et anfall av overmot (enda et) meldte jeg Malta på LP1. Angret meg like fort. Men, skitt au. Vi kommer i alle fall i gang – og det er det viktigste. Tar dette som trening, så får poengene komme etter hvert! Hehe: JEG TØR!!

I morgen skal Malta røntges for AA/HD. Det blir spennende, eller kanskje det ikke blir så spennende likevel… Men blir uansett godt å få vite! Er det noe som ikke ser helt riktig bra ut, kan en i alle fall legge til rette og ta forhåndsregler. Er det ingen ting som må fares varsomt med, kan en bare kjøre på med god samvittighet. Slippe å krympe seg langt inn i sjela hver gang vi trener over hinder osv.

Så, i morgen, håper pinglemora å gå fra vetten: blakk, men lykkelig – i steden for blakk og lei seg….